Drømmeyrket

I dag startet vi på vår praksisperiode som hjelpelærere på barneskoler rundt om i Bærum. Med godt mot og hodet hevet svevet vi ut gjennom dørene halv 8 i dag tidlig. Det småregnet og luften var kjølig, men ingenting kunne stoppe oss. Da vi ankom skolen ble vi møtt av en overengasjert lærer, som kvitret i mot oss: "Dere vet at det er turdag i dag, ja?" Der sluttet igrunn idyllen..





I regndresser i str. XL og i gigantiske støvler trasket vi ut, i selskap med 60 seks-åringer. Søle, regn, storm, våte brødskiver, snørr og tårer besto våre 3 første timer på Eikeli skole av. (Ja, eikeli, som i sangen til erik og kriss. De fremstiller tiden der som paradis, men tro meg, vår første dag var det stikk motsatte)



Regntøy er alltid like sexy...



Da vi endelig kom inn igjen, duftet det av varm te og nykokt kaffe på lærerrommet. Vi samlet de siste kreftene vi hadde igjen etter ekspedisjonen, og snek oss mot kjøkkenet. Jeg sto med to kopper i hendene da jeg hørte en stemme bak meg. "Jeg må i et møte nå. Dere tar dere av ungene i mens dere, ikke sant?" Ingen te på oss, nei. Motløse subbet vi bortover gangen, som fløt over av møkk og våte gummistøvler. Vi fikk omsider ungene til å si en setning hver fra turen, som visstnok skulle være et dikt(?), mens de tegnet sine inntrykk fra dagen. Den beste setnigen var noe sånt som " Jeg løp ned en skråning på høyre side, sa Per". Samtlige bilder viste to store jenter og ett lite knøtt. Såppas hadde de i alle fall fått med seg, at vi var store, tøffe jenter de hadde full respekt for! YES!



Ida og Lise inspiserte i matfri


Da klokka klang, så fort vi sprang og ingen sto igjen og hang..tross uværet spurtet vi ned til busstoppet. At bussen ikke gikk før om en halv time kom som et hardt slag i magen. Gåturen til Bekkestua virket milelang.

Nå ligger vi i hver vår seng, utslitte. Barn er herlige, men i små mengder..